• Ronja Slar

Frokost

Oppdatert: 14. nov. 2018


Hun løfter han opp fra stolen sin, frokosten er inntatt, maten ligger i munnviken, på skjea, på bordet og gulvet. Alle skal få når han spiser mat, det er viktig å dele. Viktig å vise hvem som er sjef, hvem som skal mate hvem her i huset. Drikkekoppen er plukket opp fem ganger allerede, denne gangen blir den liggende litt, litt for å understreke et poeng. For selv om et lite brøl ikke er en hyggelig lyd, betyr den ikke at man skal føye seg for den heller. Avisen er forsøkt lest, det gikk nesten, bare et par artikler forble ufrivillig ulest, tre andre ble skippet uten nøling. At avisen ikke fikk mat er vel ren slump, og litt fordi pappa har lært av tidligere hendelser at avisen må ligge et stykke unna, på lik linje med kaffekoppen. Det er lenge siden den har deiset i gulvet, har ikke knust et krus på flere måneder, har ikke vært kaffe på treplankene siden februar. Han ligger lent inntil halsen hennes, sukker litt tungt, blir en kilo tyngre på utpust, før han kikker bort på pappa og leppene kruser seg i et lurt smil. Ikke klar for å legge seg helt enda. Mamma setter han på gulvet, på egne bein, de sprinter bortover til nærmeste leke, plukker opp, sprinter tilbake. Gledeshyl. Pappa lager grimaser, danser litt. Han ler, synes det er gøy når pappa tuller, hviner av glede når han lager prompelyd. Kaster hodet bakover og hviner etter mer. Hun kan ikke annet enn å le, bryter ut i lett oppgitthet over barnsligheten, ikke helt sikkert på hvor hardt det skal slås ned på.


Om det skal slås ned på. Det er jo bare kjærlighet.

Bare kjærlighet. Fullstendig, ubegripelig, altoppslukende kjærlighet.

Og litt slitsomt. Litt vondt, å elske noen så høyt. Være redd for å gjøre feil.

Men det er greit.

Det er greit å være litt sliten.


Han roter i skuffen. Pappa har lagt alle de skarpe tingene på benken, opp dit han ikke når. Får leke med tresleiva i stedet, kan være både nisse og snekker og padler og det meste med den tresleiva. Små gleder, sier pappa. Samtykkende nikk fra mamma. Bytter tresleiv med fjernkontroll, trykker på knapper, vil helst trykke på femten kanaler samtidig, både gå opp og ned i lista på samme tid. Uenig med seg selv, vil helst sovespisekasteløpe og leke utendørs samtidig. Alt på en gang, helst i går. Roper på mamma. Hender i været, leppa henger litt lenger ned nå enn i sted, hodet legges tilbake i halsgrop og armen henger rett ned. Håndflaten peker ut, kroppen tre kilo tyngre på utpust. Han er alltid trøtt når han legger armen sånn, sier hun. Ikke tenkt over det før, men det er vel sant.

Mamma vet best.



  • Facebook
  • Pinterest
  • Instagram